Mindretallsregjering — den nordiske modellen likevel?

De siste årene har både Sverige og Norge vært på vei mot et toblokks partisystem. Det har sett ut som et systemskifte. Etter mange år med mindretallsregjeringer og slalåmkjøring i nasjonalforsamlingene skulle velgerne få “klare regjeringsalternativer” og langsiktig styring. Sverigedemokratenes vippeposisjon i Riksdagen forstyrrer denne utviklingen, som så mye annet.

Jens Stoltenberg kompenserte sviktende oppslutning for Arbeiderpartiet med å skape den rødgrønne koalisjonen som nå har holdt sammen i flertallsregjering i fem år. Situasjonen har vært speilvendt i Sverige, der Moderaternas Fredrik Reinfeldt bygget en sentrum-høyre-koalisjon med Folkpartiet, Kristdemokraterna og Centerpartiet som fikk flertall i 2006. Opposisjonen fulgte loven om kraft og motkraft (som nå også KrF gjør) og stilte med et rødgrønt regjeringsalternativ ved årets valg. Det lyktes ikke — Sosialdemokratene gikk kraftig tilbake og de rødgrønne var langt unna seieren.

Det er noen av oss som mener at mindretallsregjeringene var bedre enn sitt rykte. Det tvang regjeringspartiene (eller partiet) til å ta hensyn til mange interesser. Gi og ta for å få gjennom statsbudsjetter ser ikke så vakkert ut, men har en maktfordelende effekt (husk de mange klagene på maktarroganse fra flertallsregjeringen). Fordelen både i Sverige og Norge er at erfaringene med mindretallsstyre er lange. Derfor bør statsminister Fredrik Reinfeldt ha gode muligheter til å finne et parlamentarisk grunnlag. Allerede valgkvelden varslet Reinfeldt at han vil invitere Miljöpartiet til samtaler om samarbeid, nettopp for å hindre at Sverigedemokratene får innflytelse.

OPPDATERING: nrk.no har snakket med svenske analytikere, blant annet om “Operasjon Miljöpartiet”. Interessante vurderinger.

Parlamentsvalg i Sverige